Eksistensiell psykologi

EN KORT INTRODUKSJON TIL EKSISTENSIELL PSYKOLOGI. Av P-E Binder (2020)

(as the book is available in Norwegian only, this review is written in that language)

Oppsummering av William Brochs-Haukedal. 

Eksistensiell psykologi (heretter EP) er ikke det første en møter i psykologstudiet, men det er minst to grunner til å titte nærmere på denne delen av faget. For det første er EP beslektet med humanistisk psykologi, og er derfor del av en tradisjon som har satt viktige spor etter seg i dagens akademiske og praktiske psykologi. For det annet undersøker EP grunnleggende aspekter og utfordringer ved det være menneske, og er derfor relevant for alle tenkende personer.

Forfatteren har tatt for seg dette fagfeltet, og tilbyr en oversikt over vesentlige tema og viktige bidragsytere. Det er samtidig en reflektert og godt integrert tekst som gir leseren et nyttig utgangspunkt for videre studier i dette temaet.

Hva er så eksistensiell psykologi (EP)?  Forfatteren forklarer det slik: «Eksistensiell psykologi undersøker hvilken rolle det har for hvordan vi føler, tenker og handler at vi er oppmerksomme (og uoppmerksomme) på livets eksistensielle grunnanliggender.» Og hva menes med «eksistensielle grunnanliggender»? Det er i mange tilfeller tale om livets tragiske aspekter, som lidelse, vissheten om adskillelse fra dem man er glad i og at man en gang skal dø. Radikale forandringer med oppløsning av det vante er også en del av dette bildet, sammen med livsvalg og andre kilder til stor usikkerhet. Selv om slike fenomener bærer i seg potensialet for noe positivt (bevissthet om døden gir energi til å gripe det livet man har etc.), så er de samtidig ubehagelig og utfordrende.

Livet, og utfordringene det byr på, kan altså være vanskelig å håndtere på en måte som kan forenes med et rikere og meningsfullt liv. Dette er altså EPs anliggende. Eksistensiell filosofi, og dermed også -psykologi, er nært forbundet med fenomenologi, dvs. studiet av hvordan verden fremtrer for oss. EP er derfor opptatt av den enkeltes forståelse av sine omgivelser og hvilken mening de tillegger disse og sine opplevelser. Det er altså førstepersonsperspektivet som gjelder, og som utforskes i samtaler, litteratur og kunst.

Som forfatteren peker på trekker EP store veksler på eksistensiell filosofi, men også på litteratur og kunst i tillegg til religioner. Mennesker har i all tid reflektert rundt seg selv og tilværelsen og EP står på skuldrene av den kunnskapsbasen slike funderinger har avleiret. Vår tids interesse for buddhistisk psykologi og mindfulness er også en del av dette bildet.

Kapittel to har fokus på noe som står svært sentralt i eksistensiell filosofi: Hva betyr det for et menneske å være til? Først og fremt er vi. Vi er aktivt fortolkende og meningsskapende; vi er grunnleggende sett opptatt av å skape mening i vår opplevelse av det å være til. Vi er, og prøver å forstå hva dette innebærer for oss som personer. Men å være til betyr ikke at vi er et vesen med bestemte og uforanderlige egenskaper. I eksistensiell filosofi, og -psykologi, er vi det vi til enhver tid gjør. Siden vi forutsettes å kunne velge våre handlinger fritt, så har vi også ansvar for våre valg. Dette prinsippet har sitt opphav i eksistensialismens anti-essenstialistiske utgangspunkt: Du har ingen «essens» i betydningen av en fast og uforanderlig kjerne. Som det heter i Peer Gynt, er mennesker som en løk: lag på lag uten en kjerne. Dette betyr likevel ikke at vi kan definere oss selv helt som vi ønsker. Vi befinner oss alle i bestemte livssituasjoner med begrensninger i mulighetsrommet. Det er føringer utenfor oss som bestemmer hva som er mulig og ikke. Troen på en absolutt fri vilje er et eksempel på det Sartre kaller «vond tro» (mauvaise foi/bad faith).

Oppmerksomhet på livets store spørsmål og utfordringer (døden, frihet, nærhet til andre, mening mm.) kan oppleves overveldende. Dette kan være angstfremkallende, noe en prøver å unngå med forsvarsmekanismer/unnvikelse. Et av de best dokumenterte funnene i psykiatri og klinisk psykologi er at slike unnvikelser skaper sine egne problemer i neste omgang. Det å unngå åpne plasser fordi de skaper angst virker fornuftig, men det betyr jo også at en må unngå mange steder en ellers ville besøkt. I tillegg kommer etter hvert emosjonelle reaksjoner som kompliserer det hele. Eksistensiell psykologi angriper derfor denne problemstillingen ved å gå tilbake til de eksistensielle grunnleggende spørsmålene, og å hjelpe den enkelte til å finne måter å konstruere mening i dem og å akseptere dem. De er jo uansett en del av den tilværelsen man nå engang er «kastet inn i».

Praktisk EP handler derfor i stor grad om å ta tilbake ansvaret for ens eksistensielle valg og konstruering av mening. Den neste utfordringen, som da oppstår, er at det iflg. eksistensiell filosofi ikke finnes sikre holdepunkter for slike valg. Det finnes ingen entydig fasit når det gjelder verdier og virkelighetsbeskrivelser; ingen absolutter. Vi er overlatt til oss selv for å finne frem til noe som fungerer for oss. Men dette betyr som nevnt at vi må stå til ansvar for valgene vi tar, overfor oss selv men også overfor andre. Vi kan altså ikke gjøre hva vi vil, siden valgene våre har konsekvenser. Dette betyr i sin tur at jo mer informert vi er, og jo mer vi kan frigjøre oss fra ønskedrømmer og fantasier til fordel for realistiske vurderinger, dess bedre valg kan vi ta.

Dersom vi ikke vil eller kan ta slikt ansvar for oss selv kan resultatet bli såkalt «eksistensiell skyld»: vi føler skyld overfor oss selv og andre fordi vi ikke er tro mot våre overbevisninger. Løsningen er å ta tilbake ansvaret for egne valg.

Det er også sentralt i EP at mennesket søker mening med tilværelsen. Men det er like sentralt at verden ikke tilbyr mening uten videre. Mening er ikke noe en finner, men noe en skaper. For forfatteren er mening med livet dette: «…en opplevelse av at du finner sammenheng i livet, at du finner hensikt med hva du gjør, og at du opplever at livet ditt har betydning.» s. 101. Slik mening oppstår altså ikke av seg selv, men er noe man opparbeider seg og konstruerer. Det krever både engasjement, refleksjon og utprøving. Ærlighet overfor en selv og sine reaksjoner er også en del av dette. Forfatteren er tydelig på at en likevel ikke bare kan tenke seg frem til mening med livet. Grunnen til dette er at mening noe som oppstår når en er i kontakt med sin kropp, tanker og følelser. Slik kontakt med alle dimensjoner av en selv betinger at en utfordrer seg selv med autentiske opplevelser i verden.

En annen interessant og velkjent vinkling til mening er hentet fra Victor Frankl. Hans mest leste bok handler om menneskets iboende vilje til mening. Til grunn for denne meningen ligger viljen til å «nå ut over seg selv og tjene noe som er større enn selvet» s. 109. Dette kaller Frankl for selvtransendens, og har blitt et sentralt begrep i flere nyere psykologiske perspektiver. Frankl diskuterer også menneskers søken etter det som kalles ultimat mening, som er den høyeste formen for selvtransendens. Og her setter boken lys på det som ellers blir vanskelig med eksistensiell filosofi og -psykologi: Frihet og selvstendige valg er av største betydning, men vi mangler et absolutt grunnlag å vurdere disse valgene mot. Dermed er i prinsippet alle mulige alternativer like gode. 

Løsningen, eller veien ut av dette dilemmaet er nettopp Frankls ultimate mening. I det minste når denne er basert på en bestemt opplevelse som er beskrevet mange ulike steder opp gjennom tidene: «Ultimat mening kan knytte seg til en spirituell erfaring av å ta del i en større helhet i verden, slik dette kommer til uttrykk i det psykologiske fenomenet «ærefrykt» (awe på engelsk) s. 109. Dette er Maslows «peak experience” men også beskrevet av en lang rekke mystikere, diktere, kunstnere, filosofer og religiøse. Colin Wilson (i «Beyond the outsider») brukte også dette fenomenet til å «redde» eksistensialismen fra en ufruktbar satsing på samfunnsengasjement alene som plattform til å skape mening i tilværelser. Poenget med slike opplevelser, som de er beskrevet i litteraturen av dem som har hatt den, er at distinksjonen mellom det meningsløse og det meningsfylte oppheves. Eksistensen fremstår som et fullstendig enhetlig fenomen, kjennetegnet av en dyp mening.

Slikt er vanskelig, og kanskje umulig å studere vitenskapelig (selv om forskere som Abraham Maslow og Mihalyi Csikszenthmihalyi, William James m.fl. har gjort en stor innsats her). Derfor har slike transpersonale opplevelser gjerne tilhørt religion, kunst, filosofi og alternative kulturer. Samtidig er det stor interesse for dette nå, også i akademiske miljøer og ikke minst i nevropsykologisk forskning. EP har mye å tilby for dem som leter etter en psykologi som retter seg mot grunnleggende utfordringer ved å være et menneske i verden. 

Referanse: 

Per-Einar Binder (2020): En kort introduksjon til eksistensiell psykologi. Bergen: Fagbokforlaget

Av William

Jeg er psykolog og økonom av utdanning, og har arbeidet som psykolog og professor i fagene arbeidspsykologi og ledelse frem til 2020. Siden i fjor har jeg arbeidet som forfatter, rådgiver og foredragsholder innen arbeidspsykologi og ledelse. Leder- og personlig utvikling generelt er mitt spesialområde. Jeg bruker i tillegg til psykologi og ledelsesfag fotografering som utgangspunkt for workshops og foredrag.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *